Etter kritikk fra Øyvind på manglende blogging tar jeg bladet fra munnen og kvitterer med dette praktinnlegget. Har vært en ganske produktiv uke egentlig, til tross for litt dårlig fysisk tilstand. Dette i tillegg til mine vanlige psykiske skavanker, vil gjerne noen hevde.
På mandag møtte jeg med friskt mot opp til min engelskundervisning - English for everyday communications. Viktig med kunnskap om det lokale språket, for sjelden har vel ordtaket, faen ikkje alle det går an å prata med, vært mer gjeldende enn nå. Derfor var det litt skuffende å oppdage at jeg var den eneste som klarte å si flere setninger på rad på engelsk. De fleste hadde ikke hatt mer enn ett år med engelsk på skolen, så sånt sett var det jo ganske imponerende, men ikke helt hva jeg hadde tenkt meg. Likevel lærer jeg mer jo mer jeg snakker, og når det i tillegg var god stemning i gruppen er valget om å fortsette ganske enkelt. Tyskkurset senere på kvelden var ikke like spennende, men ser ut til at jeg fortsetter på level 3. Vi er ennå ikke kommet til tysk festkonversasjon, der har jo jeg sterke preferanser for "Wir sollen die grosse Holen gefahren". Ellers ganske morsomt å høre briter prøve seg på tyskuttale, her ville nok Gullaksen fått en utfordring.

I går hadde vi Flat Social, som i korte trekk gikk ut på at leilighetene i 2.etasje (2 stk) samlet seg inne på kjøkkenet for å innta pizza og valgfri drikke. Driftige sjeler (les:meg blant annet) hadde planlagt dette i lang tid for å få flest mulig til å dukke opp, og vi manglet vel bare to asiatiske jenter fra den andre leiligheten og vår nyinnflyttede kazahksatanske venninne Roshka. Sistnevte var veldig savnet da vi lurer vel på hva hun synes om Borat. Jeg for min del var mer opptatt av å kunne brilijere med mine historier om legendariske norske skøyteløpere på høylandsbanen i Alma Ata, i tillegg til beretninger om kazahstanske sykkelsport, for ikke å snakke om gode gamle Wladimir Smirnov. I stedet hengte min leilighetsvenninne Becky opp en stor plakat av Borat i sin berømte tanga på skapdøren på kjøkkenet. Kan si det var litt trøkka da jeg stormet inn på kjøkkenet mitt i det kazahkstanske søsterskapets middagsseanse. Jeg, Borat og tre jenter fra Kazahkstan. Lite fett kan du si!. Det beste eksempelet på pinlig stillhet på svært lenge.

Om vi beveger oss tilbake til gårsdagen var det også naturlig å spørre min iranske nabo om han kjenner til Ali Daei. Litt skuffende å konstantere at han hadde hørt navnet i en sammenheng, men ikke hadde videre kjennskap til legenden. Nå kunne jo jeg snakket vel og lenge om denne kjempen, men vurderte sjansen for at jeg ville finne spesielt mye forståelse for min litt overdrevne interesse for iranske fotballspillere som relativt liten. Kvelden ble avsluttet på den lokale puben med et lite nachspiel på naborommet. Bonding uten å fjerne intimgrensene. Om kvelden skal vurderes på en skala fra Osterøy til Ytre Arna vil vi nok ende opp i Bruskedalsreset. Den siste setningen var det sikkert ganske få som forstod, men den gav meg ganske mye. Det er tross alt min blogg, og etter antall kommentar å dømme er det ikke så veldig mange som leser den, så derfor gjør jeg som jeg vil.

Faglig går det helt greit, tradisjonen tro ligger jeg litt foran skjema på en del ting. Holder på med et essay om britisk nasjonalfølelse mellom 1600 og 1899. Satser på å ha det ferdig til jeg reiser på torsdag. Unødvendig å nevne at jeg allered har sitet Rokkan og hans utmerkede tanker om protestantismen versus katolisismen.

Jeg har også anskaffet meg billetter til Roger Waters i Vestlandshallen 29.april. Må sy sammen et ganske ambisiøst opplegg for å få det til klaffe med eksamener og fly, men har et mål om å stå sammen med 9999 andre og høre Roger spørre om det er noen hjemme. Viss ikke blir jeg litt sur.

Så til ukens suverene høydepunkt i sålangt, nemlig ukens volleyballkamp mot Halifax College. Etter den overbevisende starten forrige uke var det høye forventninger til oss i dag, gjetordene hadde faktisk nådd sentrale deler av studentforeningen som møtte opp som heiagjeng. Omtrent like mange tilskuere som på en gjennomstittlig herrekamp med Arna-Bjørnar, med et betraktelig dårligere kamparrangement. Fikk dog litt bange anelser da jeg så at antall spillere hadde steget fra forrige gang. Eller rettere sagt så var vi fem gutter, noe som betydde at vi måtte bytte blant guttene også. I motsetning til fotball så hater jeg å sitte på benken når jeg spiller volleyball. Da det under oppvarming viste seg at den nye spilleren ikke var så veldig god heller steg ikke akkurat optimismen. Heldigvis hadde vi fått med en ekstra jente som var meget god. Nykommeren endte til alt overmål opp som midtmann i bakre rekke og fikk alle servene på seg. I tillegg bommet både jeg og Tiga, som i fellesskap hadde servet inn ca 20 poeng i forrige kamp, på begge våre første server. Tror vi lå under 5-19 eller noe slikt. Heldigvis tok kapteinen ansvar og henviste nykommeren til benken for resten av kampen. Litt kjipt for han, men det gjelder tross alt å vinne kamper. Etter et mirakuløst comeback vant vi første settet 25-23 etter at samtlige hevet seg betraktelig.

I andre settet gikk det til helvete i starten igjen og vi kom oss aldri skikkelig inn i kampen igjen. Dermed måtte det spilles et tie-break til 11 for å avgjøre kampen. Etter en skikkelig rysare med stor stemning på tribunen og ikke minst i laget, rodde vi i land en sterk 12-10 seier over det som skulle være et av årets beste lag. Meget godt fornøyd med egen innsats og kan vise til både god serving, godt spill og blodig kne. Ikke det at jeg vender meg mot den retningen innenfor volleyballen med utgangspunkt i Brurastien som mener at en ballveksling uten å ha vært i gulvet er en bortkastet en. Herlig seier, kjedelig at jeg ikke får spilt neste ukes kamp pga av at jeg er hjemme, men finner vel på noe som kan veie opp for den skuffelsen.

Dette ble et ganske langt innlegg, selv uten bilder. Har forøvrig ikke tatt noen bilder her borte, så derfor ingen illustrasjon av tilværelsen som Sampols utsendte i nord-England.