Lite gjennomtenkt navnevalg

Som tidligere elever ved Arna Gymnas har undertegnede fulgt prosessen rundt sammenslåingen av Arna Gymnas og Garnes Videregående skole med stor interesse. At det skolene skal sveises sammen nå er underlig nok. Ikke minst med tanke på at skolene samtidig skal gjennomgå det mye omtalte Kunnskapsløftet, men også fordi det mest tungtveiende argumentet for en sammenslåing var å spare en halv million kroner (BT 15.03.06). En slik sum burde være overkommelig for en fylkeskommune i verdens rikeste land. Nå skal likevel ikke dette innlegget dreie seg om en sammenslåing som for lengst er vedtatt og iverksatt, men om navnevalget for den nye samarbeidsskolen.

Med bakgrunn fra Arna Gymnas ønsket vi i utgangspunktet at den nye skolen skulle fortsette under samme navn, da navnet på en god måte uttrykker tilhørigheten til Arna. Samtidig synes vi at det beklagelig at gymnas-betegnelsen på død og liv skal fjernes fra skolevesenet. Ikke minst er det en tradisjonsrik betegnelse generelt, men har en meget spesiell tilknytning til Arna og Arna Gymnas. Da den tidligere realskolen ble til Arna Gymnas i 1965, var det et uttrykk for en stor og betydningsfull utvikling av bygdesamfunnet. På landsbasis var dette en del av en generell trend hvor universitetsstudier ble en reel mulighet for et bredere segment av folket. I denne sammenhengen var gymnasene som oppstod i denne perioden en viktig forutsetning for en mer inkluderende rekruttering til høyere utdanningsinstitusjoner.

Riktignok gikk man allerede på 70-tallet bort fra gymnas-betegnelsen, og oppsummerte utviklingen med å sette videregående skole som samlenavn på alle de tidligere gymnasene og yrkesskolene. Dette kom naturlignok som en konsekvens av at fagtilbudet vokste seg stort og kompleks, og at man i den sammenheng hadde behov for en fellesbetegnelse. En demokratisering og folkeliggjøring av skolevesenet kan man gjerne kalle det, og tildels førte det til en nødvendig likestilling mellom yrkesskolene og gymnasene. Med reform 94 ble likestillingen ført videre, og på mange viktige måter ble skolevesenet mer fleksibelt. Likefullt beholdt mange skoler gymnas-navnet, inkludert tidligere Arna Gymnas. Kanskje kan man si at dette videreførte kløften mellom de tradisjonelle allmennfaglige og de yrkesfaglige studieretningene, men vi vil hevde at dette først og fremst var viktig fordi det bekreftet skolenes historiske arv. Denne arven blir ikke mindre viktig av at man senere har reformert skolevesenet adskillige ganger. Arna Gymnas tilhører gymnas-tradisjonen til tross for reform 94, og opprettelsen av skolen er definitivt det viktigste i skolens historie. I lys av dette er det i det minste beklagelig at gymnas-betegnelsen forsvinner.

Når det er sagt, er vi de første til å innrømme at det ville vært unaturlig om den nye skolen skulle fått navnet Arna Gymnas. Tross alt er det jo snakk om en sammenslåing, ikke en overtakelse. I det minste var det slik det ble fremstilt da det først ble gjort kjent. At navnet nå viser seg å bli Garnes Videregående Skole er derfor unektelig litt pussig. Ikke bare gjelder dette avgjørelsen, men begrunnelsen er både pussig, tvilsom og tynn. Servert i BN 21. november fikk man begrunnelsen byrådet benyttet seg av, da de anbefalte Garnes Vgs som skolens nye navn på bakgrunn av at begge skolene har postadresse Garnes, samt at tomtene tidligere har tilhørt gårdene på Garnes.

Når det gjelder postadresseargumentet, så heter det for eksempel Åsane Gymnas, tiltross for at skolens postadresse er 5113 Tertnes. Tilsvarende, om alle skolene med postadresse Bergen skulle fått navnet Bergen Videregående Skole, sier det seg selv at en fort ville fått problemer. Derfor er det ikke til å nekte for at postadressen utgjør et tvilsomt argument, særlig siden det ikke er tradisjon for det. Mer problematisk blir det riktignok, da man på ingen måte kan si at skolens nedslagsfelt begrenser seg til Garnes. Tvertimot er skolens nedslagsfelt hele Arna, samt elever fra nabokommunene Vaksdal, Samnanger og Osterøy. At skolen derfor burde fått navnet Arna Videregående Skole er etter vår mening innlysende. Ikke bare ville det uttrykt den lokale tilhørigheten til Arna bydel, men det ville også gjort det lettere for potensielle elever utenfra å gjenkjenne skolen. Et slikt argument har utvilsomt en viss betydning, da en under fritt skolevalg nødvendigvis trenger å promotere skolens mange attraktive linjer, deriblant media & kommunikasjon og de ulike idrettslinjene.

Til slutt finner vi det merkelig at byrådet ikke har benyttet seg av muligheten til å la den nye skolen starte med blanke ark, i form av et nytt navn som ikke kan forbindes/tilegnes noen av de tidligere skolene. Dette synes vi er spesielt beklagelig, samt overraskende, da dette var en sammenslåing som ikke var ønsket verken av elever eller personale. At man derfor velger bort et samlende og inkluderende navn, og heller fortsetter med Garnes Videregående er en unødvendig provokasjon. Slik vi ser det kan det nesten stilles spørsmålstegn ved om det er en sammenslåing mellom to likestilte skoler. Uten å trekke noens kompetanse i tvil synes vi at det er påfallende at man velger en rektor og en assisterende rektor med bakgrunn fra Garnes Videregående skole, for så å runne av hele prosessen med å kalle det nye prosjektet Garnes Videregående skole.

Stein-Ivar Lothe Eide og Martin Larsen Hirth
Arna Gymnas 2000-2003

Utblaasning

I farten kommer jeg paa tre ting som provoserer meg grenselost.
1. At Arna Gymnas er slaatt sammen med Garnes vgs og mister navnet sitt
2. Folk som hoper Bjornar og ikke Arna-Bjornar
3. Lagkamerater/venninner i volleyball som er elendige

Etter aa ha tapt dagens volleyballkamp vil jeg fordype meg litt i det tredje punktet. Naa spilte ikke jeg min beste kamp for aaret heller, men det er faen ikke lett aa gjore noe spesielt fornuftig naar du er omgitt av saa lite talent som i dag. Det hele starter med at vi manglet tre av de beste guttene, saa laget bestod av meg, fem jenter (hvorav noen vanligvis er ganske gode), en fyr som er ganske bra og to som var med for aa fylle opp guttekvoten paa fire spillere. En av de to siste hadde aldri spilt volleyball foer og gikk med stilongs under shortsen. Om ikke volleyball sliter med homorykter fra foer saa hjalp ikke hans klesdrakt saerlig paa. Dessuten saa han ganske stusslig ut. I korte trekk tapte vi kampen paa at folk som vanligvis klarer aa serve sviktet fullstendig under litt press og saavidt klarte aa faa ballen fram til nettet. Tidligere nevnte nybegynner viste seg aa vaere daarligere enn fryktet, samt at vi ikke fikk til noe spill fordi det aldri skjedde at noen klarte aa ta i mot ballen skikkelig samtidig som vi hadde en brukbar opplegger. Naar i tillegg en av jentene insisterer paa aa ta alle baller med overarmen i steden for aa bare legge den opp med et lite fingerslag var det domt til aa gaa til helvete. Frustrasjon !!!!!

Back for good

Jeg var saa heldig for et par dager siden at jeg fikk oppleve den originale musikkvideoen til Take That's fantastiske single Back for Good. Alle minnene fra musikkundervisningen fra Ytre Arna Barne og Ungdomsskole kom strommende tilbake, spesielt bildet av Doddo som febrilskt provde aa faa stemmen opp i hoyt nok toneleie naar han skulle synge "got lipstick mark still on my coffee cup". Et uforglemmelig minne. Ellers har vi vunnet nok en volleyballkamp ganske overbevisende og ser ut til aa vaere paa vei mot semestertittelen. Vi maa riktignok spille opp igjen kampen som ble spilt da jeg var i Norge og starte 9 poeng bak, men det ser jeg paa som en fin utfordring. Seieren ble behorig feiret med Absinth paa kammerset.

Ellers har jeg gaatt ned ett niva i tysken da Level 2 fokuserte mer paa bruken av tysk i vest-norsk strilemusikk. Naturlig nok et tema som faller hjertet mitt ganske naert. Dessuten maa det feires at jeg har paadratt meg oppholdets forste, men garantert ikke siste, bihulebetennelse og samtidig at pc'en min kollapset slik at jeg naa maa klare meg uten de tre beste bokstavene i alfabetet.

Paa den mer positive siden har jeg innledet et fantastisk vennskapsforhold med den kazahkstanske banden som har okkupert kjokkenet vaart. Imponerte storlig med min kunnskap om Wladimir Smirnov og Astana Cycling Team. Ser fram til at dette utvikler seg videre.

Cultural learnings to make benefit of glorius nation of Norway

Jeg fortsetter min deltakende observasjon i det britiske imperiet med varierende hell. Senest på tirsdag ble jeg lurt med på byens innsted, Toffs, som i korte trekk kan beskrives som en blanding av Mood og Metro. Som en ivrig eksponent for Scotsmans ukontrollerte gledesrus og pianobarer kan man kanskje si at de kulturelle forutsetningene var ganske dårlige. Når jeg i tillegg egentlig ikke hadde tenkt meg ut og dermed ikke konsumert mengden som er naturlig for meg dersom jeg skal bevege meg inn på slik sted, så ble det en blandet erfaring. Noen betraktninger fikk jeg likevel gjort meg. Noe av det som er litt merkelig her borte er at uansett hvor kaldt og surt det er, så insisterer over halvparten å gå med miniskjørt. Selv er jeg ganske konservativ og velger bukse. En annen observasjon er at folk ser veldig rare ut når de danser, her er jeg jo fullt klar over at jeg selv rammes av dette fenomenet, men det var en jente som insisterte på å danse med munnen åpen. Det var litt merkelig synes nå jeg. Det er fryktelig mange som spiser chips, men ingen av dem spiser fish. Altså lite fish&chips, engelskundervisningen ved tidligere Arna Gymnas bør revideres betraktelig etter at denne grunnpillaren i engelsk kultur har blitt avvist som lite pålitelig. Videre er det ingen som setter særlig pris på "Three Lions", uforståelig for meg!

Jeg reiste som de fleste sikkert vet hjem forrige uke, og jeg hadde skrevet et innlegg som forsvant på veien mellom bekreftelse og publisering. Oppsummert var det et veldig kjekt besøk til gamlelandet, savnet å sitte i kantinen og løse verdensproblemer. Lite som hadde endret seg, Øyvind ble overfalt av oppmerksomhetskrevende kantinedamer, enkelte andre vurderte å begynne å lese, mens andre pantsatte kredittkortet for en kebab. Ellers var det selvfølgelig stas å treffe Ingvild igjen. Tjukken var også veldig godt fornøyd med å ha besøk av både onkel Martin og tante Ingvild på en gang. Legger for sikkerhetsskyld til at Tjukken er en hund og ikke en unge. Ingvild kommer på besøk her om 13 dager, det blir fint, og etter det er det jo nesten juleferie. Ser fram til gjensynspils på Kvarteret i desember. Arna-Bjørnar har omtrent kollapset etter at jeg reiste (som forventet) og Ytre Arna viste seg ikke akkurat fra sin beste side i alt regnværet.

Utviklingen her borte er at jeg har blitt sparket fra fotballen. Ikke akkurat en overraskende løsning, og egentlig like greit siden jeg er fryktelig dårlig. Må derfor bare beklage overfor Øyvind og si at det nok vil bli et fortsatt fokus på volleyball i bloggen. Ny kamp senere i dag mot serielederen. Må jobbe med å gjenskape kvaliteten fra gymnaset, beklager i samme slengen at jeg har blandet sammen Bruraleitet og Brurastien i forrige innlegget. Skolemessig er det mye lesing og jeg har mer eller mindre gitt opp å få kommet meg gjennom alt, noe som forøvrig ikke er helt nødvendig heller. Er ferdig med alle presentasjonene jeg har før jul og planen er å renskrive mitt ene essay i dag, så ligger helt greit an i forhold til arbeidsmengde før jul.

Senere i dag er det kostymefest igjen på campus, tror de liker å kle seg ut, temaet i dag er hva du vil bli når du blir stor. Anser dette som en glimrende mulighet til å gjenskape litt av magien fra gode gamle dager, da det fremdeles var snakk om Arna Turn og Idrettslag, og kle seg ut som fotballspiller. Jeg har selvfølgelig tatt med meg et komplett draktsett i den vakre burgunderfargen og det eneste spørsmålet er om jeg skal gå med knottesko for å gjøre opplevelsen fullkommen.

Etter kritikk fra Øyvind på manglende blogging tar jeg bladet fra munnen og kvitterer med dette praktinnlegget. Har vært en ganske produktiv uke egentlig, til tross for litt dårlig fysisk tilstand. Dette i tillegg til mine vanlige psykiske skavanker, vil gjerne noen hevde.
På mandag møtte jeg med friskt mot opp til min engelskundervisning - English for everyday communications. Viktig med kunnskap om det lokale språket, for sjelden har vel ordtaket, faen ikkje alle det går an å prata med, vært mer gjeldende enn nå. Derfor var det litt skuffende å oppdage at jeg var den eneste som klarte å si flere setninger på rad på engelsk. De fleste hadde ikke hatt mer enn ett år med engelsk på skolen, så sånt sett var det jo ganske imponerende, men ikke helt hva jeg hadde tenkt meg. Likevel lærer jeg mer jo mer jeg snakker, og når det i tillegg var god stemning i gruppen er valget om å fortsette ganske enkelt. Tyskkurset senere på kvelden var ikke like spennende, men ser ut til at jeg fortsetter på level 3. Vi er ennå ikke kommet til tysk festkonversasjon, der har jo jeg sterke preferanser for "Wir sollen die grosse Holen gefahren". Ellers ganske morsomt å høre briter prøve seg på tyskuttale, her ville nok Gullaksen fått en utfordring.

I går hadde vi Flat Social, som i korte trekk gikk ut på at leilighetene i 2.etasje (2 stk) samlet seg inne på kjøkkenet for å innta pizza og valgfri drikke. Driftige sjeler (les:meg blant annet) hadde planlagt dette i lang tid for å få flest mulig til å dukke opp, og vi manglet vel bare to asiatiske jenter fra den andre leiligheten og vår nyinnflyttede kazahksatanske venninne Roshka. Sistnevte var veldig savnet da vi lurer vel på hva hun synes om Borat. Jeg for min del var mer opptatt av å kunne brilijere med mine historier om legendariske norske skøyteløpere på høylandsbanen i Alma Ata, i tillegg til beretninger om kazahstanske sykkelsport, for ikke å snakke om gode gamle Wladimir Smirnov. I stedet hengte min leilighetsvenninne Becky opp en stor plakat av Borat i sin berømte tanga på skapdøren på kjøkkenet. Kan si det var litt trøkka da jeg stormet inn på kjøkkenet mitt i det kazahkstanske søsterskapets middagsseanse. Jeg, Borat og tre jenter fra Kazahkstan. Lite fett kan du si!. Det beste eksempelet på pinlig stillhet på svært lenge.

Om vi beveger oss tilbake til gårsdagen var det også naturlig å spørre min iranske nabo om han kjenner til Ali Daei. Litt skuffende å konstantere at han hadde hørt navnet i en sammenheng, men ikke hadde videre kjennskap til legenden. Nå kunne jo jeg snakket vel og lenge om denne kjempen, men vurderte sjansen for at jeg ville finne spesielt mye forståelse for min litt overdrevne interesse for iranske fotballspillere som relativt liten. Kvelden ble avsluttet på den lokale puben med et lite nachspiel på naborommet. Bonding uten å fjerne intimgrensene. Om kvelden skal vurderes på en skala fra Osterøy til Ytre Arna vil vi nok ende opp i Bruskedalsreset. Den siste setningen var det sikkert ganske få som forstod, men den gav meg ganske mye. Det er tross alt min blogg, og etter antall kommentar å dømme er det ikke så veldig mange som leser den, så derfor gjør jeg som jeg vil.

Faglig går det helt greit, tradisjonen tro ligger jeg litt foran skjema på en del ting. Holder på med et essay om britisk nasjonalfølelse mellom 1600 og 1899. Satser på å ha det ferdig til jeg reiser på torsdag. Unødvendig å nevne at jeg allered har sitet Rokkan og hans utmerkede tanker om protestantismen versus katolisismen.

Jeg har også anskaffet meg billetter til Roger Waters i Vestlandshallen 29.april. Må sy sammen et ganske ambisiøst opplegg for å få det til klaffe med eksamener og fly, men har et mål om å stå sammen med 9999 andre og høre Roger spørre om det er noen hjemme. Viss ikke blir jeg litt sur.

Så til ukens suverene høydepunkt i sålangt, nemlig ukens volleyballkamp mot Halifax College. Etter den overbevisende starten forrige uke var det høye forventninger til oss i dag, gjetordene hadde faktisk nådd sentrale deler av studentforeningen som møtte opp som heiagjeng. Omtrent like mange tilskuere som på en gjennomstittlig herrekamp med Arna-Bjørnar, med et betraktelig dårligere kamparrangement. Fikk dog litt bange anelser da jeg så at antall spillere hadde steget fra forrige gang. Eller rettere sagt så var vi fem gutter, noe som betydde at vi måtte bytte blant guttene også. I motsetning til fotball så hater jeg å sitte på benken når jeg spiller volleyball. Da det under oppvarming viste seg at den nye spilleren ikke var så veldig god heller steg ikke akkurat optimismen. Heldigvis hadde vi fått med en ekstra jente som var meget god. Nykommeren endte til alt overmål opp som midtmann i bakre rekke og fikk alle servene på seg. I tillegg bommet både jeg og Tiga, som i fellesskap hadde servet inn ca 20 poeng i forrige kamp, på begge våre første server. Tror vi lå under 5-19 eller noe slikt. Heldigvis tok kapteinen ansvar og henviste nykommeren til benken for resten av kampen. Litt kjipt for han, men det gjelder tross alt å vinne kamper. Etter et mirakuløst comeback vant vi første settet 25-23 etter at samtlige hevet seg betraktelig.

I andre settet gikk det til helvete i starten igjen og vi kom oss aldri skikkelig inn i kampen igjen. Dermed måtte det spilles et tie-break til 11 for å avgjøre kampen. Etter en skikkelig rysare med stor stemning på tribunen og ikke minst i laget, rodde vi i land en sterk 12-10 seier over det som skulle være et av årets beste lag. Meget godt fornøyd med egen innsats og kan vise til både god serving, godt spill og blodig kne. Ikke det at jeg vender meg mot den retningen innenfor volleyballen med utgangspunkt i Brurastien som mener at en ballveksling uten å ha vært i gulvet er en bortkastet en. Herlig seier, kjedelig at jeg ikke får spilt neste ukes kamp pga av at jeg er hjemme, men finner vel på noe som kan veie opp for den skuffelsen.

Dette ble et ganske langt innlegg, selv uten bilder. Har forøvrig ikke tatt noen bilder her borte, så derfor ingen illustrasjon av tilværelsen som Sampols utsendte i nord-England.